Deltar i Russland-debatten for å informere folk

Krig i Ukraina, ødelagte gassledninger i Østersjøen, droner over oljeinstallasjoner og høynet beredskap i Norge har ført til mye spalteplass i mediene for Sigmund Simonsen i år.

Simonsen, som også har jobbet i Forsvaret, er nemlig professor i både beredskaps- og militærrett og sjøsikkerhetsrett, en kombinasjon som treffer rett inn i den pågående, betente situasjonen med Russland.

Egentlig hadde han ikke sett for seg at han skulle delta i den offentlige debatten, men da han oppdaget at ordskiftet flere ganger var basert på klare faktafeil tok han pennen fatt. Flere ganger har hans innlegg blitt trykket av store aviser som Aftenposten og mediene har også selv kontaktet han for intervju ved jevne mellomrom.

– Vår plikt å korrigere faktafeil

Tross flere debattinnlegg, er Simonsen likevel tydelig på at han ikke ser på seg selv som en samfunnsdebattant.

– Jeg mener jo egentlig ikke så mye, jeg driver mer med folkeopplysning om regelverket og jeg gir beskjed når jeg ser klare faktafeil eller at det uttrykkes tvil om regler som egentlig er ganske klare. For eksempel ble det påstått at Norge ville bli direkte involvert i krigen i Ukraina som «medkriger» fordi vi ga våpen. Regelverket tilsier klart at det ble vi ikke, så da følte jeg at jeg måtte gi beskjed om dette. Nylig ble det også hevdet at norske oljeplattformer ikke blir beskyttet av Nato, noe som er feil. Det er ganske viktig å få korrigert slike feilaktige og skremmende påstander, sier han og legger til:

– Jeg må si fra når jeg har kunnskap. Det er jo en plikt vi har når vi jobber med forskning. Jeg har stort sett fått god respons ved å delta i debatten, folk har blitt takknemlig for at jeg har sagt fra og satt skapet på plass.

Denne uken ble det bestemt at Forsvaret skulle styrke sin beredskap fra 1.november. Foto: Torbjørn Kjovold/Forsvaret

Faktafeil kan bidra til mer frykt

For tiden stusser han over debattene om droner og beredskapen rundt oljeinstallasjonene.

– Nå skrives det mye om droner og hvor farlige de er, hvor lite vi vet om dem. Jeg har jobbet med droner siden 2013. Det overrasker meg om at dette fremstilles som noe nytt i 2022. Dette har vi jo snakket om i over ti år. Dette vet vi en del om, for eksempel at droner er luftfartøy og at vi kan treffe nødvendige og rimelig tiltak mot ulovlig flygning. Forsvaret har også jobbet med å sikre oljeinstallasjonene mot uønskede handlinger siden 1980-tallet. Påstanden om at ingen har tenkt og gjort noe med dette før nå, stemmer ikke. Det bidrar til å skape frykt, så det reagerer jeg på, sier Simonsen.

– Hvor viktig er det å være klar, tydelig og seriøs og ikke spekulere for mye når en snakker om så betente og kompliserte situasjoner?

- Jeg tenker at det er ganske viktig. Samtidig trenger vi noen kommentatorer som spekulerer. Jeg har respekt for at enkelte tar den rollen. Det man skal være forsiktig med, er å uttale seg om ting man ikke kan så mye om. Jeg opplever ofte at folk uttaler seg om regelverket uten at de har veldig stor kjennskap til det. Da kan det fort bære litt galt av sted, for eksempel når noen sier at dette er uregulert og det faktisk finnes ganske klare regler på det, sier han.

Utfordrende formidlingsjobb

- Det er utfordrende å formidle rundt disse temaene på en enkel og forståelig måte. Ofte er ting mer komplisert enn man har spalteplass til å formidle. I forberedelsene prøver jeg å bruke runde, gode formuleringer, sier han.

Illustrasjonsfoto av drone: Shutterstock

Et vanskelig, men viktig spørsmål som mange er opptatt er hvilke handlinger som vil utløse selvforsvarsretten og allianseforpliktelsen til Nato. Her har Simonsen vært opptatt av å være til stede for å forklare hva et væpnet angrep er for noe i rettslig forstand.

– Dette har jeg forsket mye på. I korthet er et væpnet angrep et angrep som er at et visst alvor og av militær art.

Dette var også tema i boka hans «Til forsvar av landet» som kom ut i 2019.
– Der skrev jeg at væpnet angrep er en terskel, en rød linje som man bruker i folkeretten og i NATO. Ved et væpnet angrep så utløses staters selvforsvarsrett og allianseforpliktelsen til NATO. Det skal en del til før et anslag anses som et væpnet angrep. Men spennet mellom «ingenting» og «væpnet angrep» er stort.

Det store spennet under terskelen

- Det er mye som kan skje under denne terskelen, som kan være farlig for landet; sabotasje mot gassrørledninger eller kraftanlegg på land, det kan være cyberangrep, droner som forhindrer lufttrafikk og lignende. Det er der vi er nå for tiden. Dette er ulovlig og kriminell atferd som vi kan gjøre tiltak mot.

Noe av grunnen til at Simonsen valgte å forske på politiets og Forsvarets ansvar og handlingsrom under terskelen for væpnet angrep og krig er fordi mange opplevde det som uklart.

– Forsvaret har et selvstendig ansvar for å hevde vår suverenitet og forsvare landet vårt også før et væpnet angrep inntreffer. Forsvaret har plikt til å være på vakt, hevde norsk suverenitet og beskytte oss mot trusler og anslag av militær art, sier Simonsen.

Den viktige beredskapen

Han mener det er mulig Russland bruker dronene og andre aktiviteter i Norge nå for å markere seg og skape frykt og usikkerhet i den uoversiktlige situasjonen.

– Men det er vanskelig å ta dem på det. Det er det som er det skumle med hybrid krigføring og påvirkningsoperasjoner; en fremmed stat gjør ting under terskelen for væpnet angrep for å terge og dytte, påvirke og skape usikkerhet og frykt, sier han og understreker at dette ikke betyr at Norge ikke kan svare på trusselen.

– I møte med denne type trusler, er det viktig at man ikke fremstår som usikker og handlingslammet. Vi har et handlingsrom. Det gjelder både politi og forsvar. Forsvaret skal ikke sitte og vente på at et væpnet angrep skjer eller at politiet ringer og ber om hjelp. Forsvaret har et selvstendig ansvar for landets sikkerhet, og det ansvaret synes de å ta på største alvor nå. Jeg tenker at det er betryggende. Det er viktig å vise evne og vilje til å forsvare landet, selv om Forsvaret ikke kan være overalt. NATO-sjef Jens Stoltenberg har også flere ganger vært raskt ute for å klargjøre ting, og det er bra. Det inngir trygghet og viser handlekraft. I tillegg patruljerer både norske og utenlandske skip i norske farvann, sier han og mener det er viktig at Norge nå har god beredskap.

Står ikke alene

– Mitt første budskap i debatten i februar var at vi må være forberedt og være på vakt og beredt. Det er faktisk en rettslig plikt myndighetene har. Historien har lært oss at vi ikke alltid har vært beredt når vi burde ha vært det, for eksempel 9. april 1940 og 22. juli 2011. Da tenker jeg på Forsvaret og samfunnet for øvrig. Nå er det mye fokus på gass og olje. Da er det viktig å huske på at disse installasjonene våre ikke bare er norske, men også NATO sine, noe NATO tydelig har signalisert. Det tror jeg at også Putin forstår, sier Simonsen.

Fra Titanic til Helge Ingstad

Nå er professoren også aktuell med en ny fagbok, «Skipssikkerhetsrett», som handler om hvilke krav som stilles til skip, samt til rederi og sjøfolk når det gjelder behandling og navigering av skip, også Forsvarets skip.

– Titanic-forliset i 1912 regnes som startskuddet for det internasjonale regelverket. Forliset var veldig skjellsettende og fikk mye oppmerksomhet. Da ble det gjort et internasjonalt initiativ, og sjøfartsnasjonene gikk sammen og hadde en sjøsikkerhetskonferanse for første gang. En egen sjøsikkerhetskonvensjon ble vedtatt i 1914, med regler som skulle gjelde for alle land og alle skip, forteller Simonsen.

Han mener at dagens regelverk både er intuitivt, men også omfattende og komplisert.

– Vi forstår jo at båten må være sjødyktig og at den skal navigeres sikkert. Samtidig har det vært visse uklarheter i hva som menes med sentrale ord og uttrykk, hvilke regler som gjelder, hvordan det henger sammen og den type ting. Det viktigste bidraget til boka er at jeg har systematisert regelverket og stoffet, har prøvd å fremstille det på en helhetlig måte slik at det er lettere å få oversikt. Selv om regelverket er omfattende og komplekst er essensen at det smarteste man kan gjøre er å navigere sikkert, ikke seile på andre skip eller på land. Da unngår man å sette liv og helse i fare, og skade miljø, skip og last. Det så man blant annet ved Helge Ingstad-ulykken. Å holde ordentlig utkikk, sikker fart, vite hvor man er og hvor man skal er fremdeles god jus, slik det alltid har vært.