Ansatte i barnevernet synes sakkyndige får for mye makt

Forestill deg at du jobber i barnevernet. Du har over lang tid jobbet med et barn du mener er utsatt for omsorgssvikt. Ulike tiltak er gjennomført uten at situasjonen er blitt bedre. 

Du ser ingen annen løsning enn å anbefale omsorgsovertagelse.

Så blir det besluttet at det skal hyres inn en sakkyndig som skal gjøre en egen vurdering og levere en rapport. Det er ingen automatikk i hvilke saker sakkyndige blir bedt om å vurdere. Alle partene i en barnevernssak kan be om en rapport fra en sakkyndig. Noen ganger blir den bestilt av barnevernet fordi de har en opplevelse at det er en forventning fra de som skal fatte beslutningen.

Når rapporten kommer, er det en nedslående beskrivelse av omsorgssituasjonen til barnet. Det du leser stemmer overens med det du selv har observert og rapportert. 

Derfor kommer konklusjonen som en overraskelse: «anbefaler ikke omsorgsovertagelse».

På bakgrunn av rapporten fra den sakkyndige blir ikke saken sendt videre for vurdering av omsorgsovertakelse i Barneverns- og helsenemnda. 

Barnet blir dermed hos familien.

Situasjonen beskrevet her ble fortalt av en barnevernsansatt til forsker Rakel Aasheim Greve ved Høgskulen på Vestlandet. Hun har intervjuet flere grupper av ansatte i barnevernet som en del av et stort pågående forskningsprosjekt. Der undersøker forskerne rollen til de sakkyndige i norsk barnevern.

Sakkyndige har stor makt over beslutninger

Greves studie viser at de ansatte i barnevernet generelt er positive til sakkyndiges vurderinger.

– Det at en fagperson med spesialkunnskap bringes inn, kan i mange tilfeller være til hjelp. De barnevernsansatte forteller at det kan gi nye løsninger i fastlåste saker.

Samtidig avdekker studien at mange i barnevernet opplever at de sakkyndige har stor makt og innflytelse over beslutningene som tas.

– De opplevde at rapporter fra sakkyndige har stor innvirkning for det videre arbeidet i saken og på beslutningstakernes avgjørelser.

Dette kommer tydeligst frem i saker hvor det er motstridende oppfatninger av hva som er best for barnet. Her opplever de ansatte i barnevernet at den sakkyndiges vurderinger som regel gis forrang og alltid veier tyngst.

– Når en sakkyndigrapport går imot barnevernets egen vurdering, var det ytterst få som kunne fortelle om tilfeller der barnevernet trosset anbefalingene fra den sakkyndige og gikk videre med saken, forteller Greve.

Hva er de sakkyndiges rolle?

Greve mener dette er problematisk fordi det i dagens system er uklart hva slags myndighet og makt som egentlig ligger hos den sakkyndige.

– Vi ser at det hersker en oppfattelse i barnevernet om at avveiningene til en sakkyndig skal veie tyngst. Samtidig er det uklart hva som egentlig er rollen til en sakkyndig. 

Er en sakkyndig en faglig støttefunksjon for barnevernet? Eller er det en uavhengig instans – en ekstern kontrollmekanisme som skal overprøve barnevernets arbeid og konklusjoner?

Dette er et spørsmål Greve mener må klargjøres.

Usikker kvalitetssikring av sakkyndig-rapporter

Når vurderingen til én enkelt fagperson spiller en så avgjørende rolle for beslutningen, er det viktig at arbeidet kvalitetssikres. 

Men også der saken tas videre til vurdering av barneverns – og helsenemnda opplevde deltakerne i studien generelt at den sakkyndiges rapport ble vektlagt tyngst, uavhengig av kvaliteten på rapporten.

I dagens system skal alle rapporter fra sakkyndige kvalitetssikres av Barnesakkyndig kommisjon. Barneverns – og helsenemnda kan også komme med merknader på kvaliteten på arbeidet til den sakkyndige.

I dette vurderingsarbeidet er det per i dag ikke rom for at barnevernet kan melde fra om de har bemerkninger.

– Ingen av gruppene jeg intervjuet, hadde kjennskap til hvordan og hvor de kunne rapportere eller komme med tilbakemeldinger om opplevelser der de sakkyndiges arbeid ikke oppfylte forventet kvalitet, forteller Greve.

Dette kan være opplevelser av at den sakkyndige ikke har erfaring med å snakke med sårbare barn. Det kan også være at de er upålitelige og ikke dukker opp til avtaler. Den sakkyndig kan dessuten ha forutinntatte meninger.

Greve mener funnene i studien reiser flere viktige diskusjoner.

– Vi trenger rapporteringssystem hvor de barnevernsansatte kan melde fra bekymringer ved kvaliteten på sakkyndiges arbeid og kompetanse.

Store konsekvenser for barna

Omsorgsovertakelse er en av de mest alvorlige inngripenene staten kan gjøre. Greve vet at det å gjøre vurderinger er en tung og kompleks oppgave. Det være seg som barnevernsansatt, sakkyndig eller dommer.

– Derfor er det viktig at vi ser nærmere på dagens system for å sikre at avgjørelsene er så gode som mulig.

I studien finner hun at i tilfeller der en sakkyndigrapport gjør at en sak legges bort også kan føre til frustrasjon og en følelse av maktesløshet blant de ansatte i barnevernet.

– De har ofte jobbet med en familie over flere år, hatt mange diskusjoner og veiledninger. De kjenner også på et stort ansvar ovenfor barnet, forteller Greve.

Den barnevernsansatte som beskrev at saken hun hadde jobbet med over lengre tid ble lagt bort som følge av en sakkyndigrapport, fortalte at det fortsatte å komme inn bekymringsmeldinger om barnet. 

Til slutt blir det likevel besluttet at barnet skal flyttes fra familien.

I dag sitter hun igjen med en følelse av at det tok lengre tid enn det burde, og med tanker om hvilke konsekvenser beslutningen fikk:

– Årene går, og nå sitter man igjen med et veldig skadet barn.

Referanser

Rakel Aasheim Greve, Øivin Christiansen og Tone Jørgensen: Social workers’ perspectives on the role and function of independent experts in care proceedings in Norway: Contributions and devaluation. Child & Family Social Work, 2023. https://doi.org/10.1111/cfs.13054

Det å reise vasker øynene. Gjennomgang av 106 barnevernssaker (PDF). Rapport fra Helsetilsynet, 2019.

Svikt og svik. Gjennomgang av saker hvor barn har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt (PDF). Rapport fra Helsetilsynet, 2017.