Viktig å skille mellom pårørende og etterlatte
Mange bruker begrepet pårørende, både om pårørende og om etterlatte etter narkotikadødsfall. En tydeliggjøring av at vi snakker om to ulike grupper mennesker med ulike behov, er helt nødvendig for å gi riktig hjelp og støtte.
Det skriver Nina Bringedal, Lillian Bruland Selseng og Kari Dyregrov i en ny artikkel fra END- prosjektet - Når pårørende til personer med narkotikaproblem blir etterlatte – betydningen av tydelig begrepsbruk for korrekte hjelpetilbud.
De siste 10–15 årene har det blitt mer oppmerksomhet på pårørende generelt, og pårørende har blitt gitt lovfestede rettigheter. Det har også blitt satt i verk betydningsfulle tiltak for å hjelpe pårørende, som pårørendesenter, støttegrupper, kurs, seminar og annen oppfølging.
Også pårørende innenfor rusfeltet har blitt løftet fram, blant annet i Opptrappingsplan for rusfeltet (2016– 2020). Der ble det pekt på at kommunen har et omfattende ansvar for tilbud til personer med rusproblemer, deriblant støtte til pårørende.
Opptrappingsplanen viser at myndighetene har bevissthet om at de pårørende til personer med rusutfordringer har egne omsorgs- og hjelpebehov, men det er uklart om etterlatte er tenkt inkludert når pårørende blir omtalt. Den manglende spesifiseringen gir heller ikke retning til hvordan hjelpeapparatet er forventet å møte de særegne behovene til etterlatte.
END-prosjektet har vist at både livssituasjon og hjelpebehov er ulikt for de to gruppene, og at det er viktig å skille mellom dem.
Pårørende har ofte stor slitasje over tid og trenger støtte for å stå i situasjonen. De har behov for hjelp til å forstå konsekvenser av narkotikabruk for et familiemedlem og hvordan man kan ivareta brukeren.
Pårørende som blir etterlatte, sliter ofte med skyld, skam og stigma knyttet til dødsfallet. Det gjør sorgen ekstra komplisert. En tidligere studie fra END-prosjektet viste at 26 % av familiemedlemmer hadde høye symptomer på forlenget sorg. De som slet mest, hadde selvmordstanker og hadde trukket seg bort fra andre.
Etterlatte starter ofte sin sorg og bearbeiding av dødsfallet som slitne mennesker. De har da behov for sorgstøtte og hjelp til å forholde seg til stigma, skyld og skam for å ta livet videre på konstruktive måter uten den som er død.
Tiltak for å støtte og hjelpe henholdsvis pårørende og etterlatte må med andre ord utformes på ulike måter, og forskjellig fagkompetanse må inn. Det er derfor viktig at fagfolk skiller mellom begrepene og gruppene, og at de har kunnskap om begge gruppers utfordringer og behov for hjelp. En sammenblanding av begreper tilslører gruppenes særegne behov, og kan føre til at de ikke får riktig og nødvendig hjelp.