Observasjon i barnehagelæreres utdanning og profesjon

Observasjon har ligget til grunn for kunnskapsbasen til barnehagelærere fra de første utdanninger til i dag. Målet med avhandlingen har vært å frembringe kunnskap om observasjon i dagens barnehage og barnehagelærerutdanning (BLU) og bidra til et forskningsbasert grunnlag for videre arbeid med utvikling av en profesjonsrettet utdanning i tema observasjon. Studiens overordnede problemstilling er: Hvordan fremstår betydning og bruk av observasjon i barnehagelæreres utdanning og profesjon – og hvilke observasjonsmetoder sees som relevante?

Hovedproblemstillingen undersøkes gjennom tre delstudier i en sekvensiell mixed methods- studie. Første delstudie retter fokus på praksislæreres observasjonspraksis, andre delstudie belyser campusundervisningen, og den tredje, som er en landsomfattende spørreundersøkelse, undersøker hvilke observasjonsmetoder pedagogikklærere, praksislærere og styrere ser relevante i BLU og barnehagen og hva som kjennetegner bruk av og begrunnelse for observasjon. I tillegg drøftes observasjon relatert til metodologi og metoder for observasjon tjenlig for barnehagelærere for å kunne oppfylle det helhetspedagogiske mandatet.

Resultatene viste at observasjon ble sett viktig, som forutsetning for pedagogisk arbeid, men var lite brukt i barnehagelæreres profesjon. Deltagende observasjon og praksisfortelling ble ansett mest profesjonsrelevant, men praktiseres i stor grad som uformell observasjon. I utdanningen ble observasjon vektlagt som metode i tråd med observasjonsprosessens tre trinn, men hvilke observasjonsmetoder som skal læres varierer stort avhengig av studentenes valgte utdanningsløp. Observasjon som metode for endring og utvikling av praksis, for utvikling av kvalitet i det pedagogiske arbeidet, ble lite vektlagt av pedagogikklærere, praksislærere og styrere, men vektlegges i de nasjonale føringene for BLU og barnehager. Skriftlige observasjoner, som løfter frem praksis for kollektiv refleksjon og samskapt læring, synes langt mindre vektlagt enn observasjon av barnet. Studiens kanskje mest overraskende funn er at observasjon i pedagogisk arbeid ikke knyttes til barns læringsprosesser.

Vilkårene for barnehagelærerstudentenes læring om observasjon som metode er urovekkende, grunnet mangel på rollemodeller i praksis som bruker observasjon i samsvar med hva studentene lærer gjennom campusundervisningen, brudd mellom samfunnsnivåets føringer og realiseringen i utdanningens emneplaner og arbeidskrav. I tillegg vektlegges observasjon som verktøy i kvalitetsarbeid, som inngang til å undersøke og reflektere over virkeliggjøringen av barnehagens mandat og verdigrunnlag, i liten grad. Studien konkluderer med at observasjon i barnehagelæreres utdanning og profesjon har et stort potensial som ikke er realisert.

Personalia

Johanna Birkeland (f. 1968) fra Odda, bosatt i Bergen, er utdannet barnehagelærer med hovedfag i pedagogikk. Hun har lang erfaring fra barnehage, som pedagogisk leder, styrer og barnehageeier, og har siden 2012 vært ansatt ved Høgskulen på Vestlandet som pedagogikklærer i barnehagelærerutdanningen.

Veiledere har vært professor Elin Eriksen Ødegaard ved HVL og førsteamanuensis Valborg Baste ved HVL og forsker II ved NORCE Norwegian Research Centre.