Barneverntjenestens bruk av sakkyndige

Bakgrunn for avhandlingen

Barnevernstjenesten har ansvar for å sørge for at barn og unge som lever i vanskelige og potensielt skadelige forhold, får den hjelpen og omsorgen de trenger. I 2023 mottok nesten 50 000 barn hjelp fra barnevernet i Norge, og cirka 500 barn ble tatt fra foreldrene og plassert i fosterhjem. Når barnevernet gjør vurderinger om barns situasjon, kan de engasjere sakkyndige som kan utføre en uavhengig vurdering av barns omsorgssituasjon. Forskning har vist at sakkyndigrapporter har stor betydning i beslutningene om omsorgsovertakelse, men ordningen har også blitt kritisert. Det har vært lite forskning på hvordan barnevernet faktisk bruker sakkyndige, og det er dette doktorgradsarbeidet undersøker. Målet med denne avhandlingen er å øke forståelsen av hvordan barnevernsansatte bruker og drar nytte av sakkyndiges vurderinger i sine beslutningsprosesser.

Hvordan avhandlingen er gjennomført

Studien har brukt en kvalitativ tilnærming for å undersøke hvordan barnevernsansatte ser på sakkyndiges rolle og betydning i beslutningene de tar. Doktorgradskandidaten har gjennomført fokusgrupper med til sammen 31 barnevernsansatte i Norge, samt individuelle intervjuer med 10 ansatte i Sverige og 8 ansatte i England. I tillegg har hun sett på eksisterende internasjonal forskning på området.

Barnevernet bruker sakkyndige i mange funksjoner

Funnene viser at barnevernsansatte bruker sakkyndige for flere grunner. Sakkyndige bidrar med et nytt blikk på saken og gir spesialisert kunnskap som barnevernsansatte kan bruke for å styrke sine vurderinger. I tillegg kan sakkyndige bidra til å gjøre beslutningene mer troverdige, ved at de anses som uavhengige eksperter utenfor barneverntjenesten. Dette betyr at deres vurderinger ofte blir sett på som nøytrale og objektive. Likevel kan sakkyndiges vurderinger være påvirket av deres egen bakgrunn, erfaring og metodikk. En annen innsikt fra studien er at barnevernsansatte opplever at sakkyndige mange ganger får mer vekt i beslutningene enn de selv gjør. Dette gir sakkyndige en stor rolle i å avgjøre hvilke aspekter av barnets situasjon som blir vektlagt når en omsorgsovertakelse vurderes.

Det er utfordrende å overføre kunnskap mellom ulike faggrupper

Studien peker på noen utfordringer knyttet til bruken av sakkyndige i barnevernet. En av utfordringene er hvordan kunnskapen om barnets situasjon overføres fra forskjellige fagpersoner til barnevernsansatte. Dette krever god kommunikasjon og tid for at alle parter skal forstå hverandres kunnskap og vurderinger. En viktig innsikt er at kunnskap kan forstås på to forskjellige måter: som et produkt som enkelt kan overføres fra én fagperson til en annen, eller som en prosess som utvikles i møtet mellom de menneskene som forvalter kunnskapen. Studien argumenterer for at det er viktig å forstå kunnskap som noe dynamisk som skapes i samarbeidet mellom familien og fagpersoner. Det betyr at beslutningsgrunnlaget som ligger til grunn for tiltak til familier er en konstruksjon av fagpersoners oppfattelse av informasjon om familien og at oppfattelsen er preget av konteksten beslutningen blir tatt i. 

En annen utfordring som avhandlingen peker på, er hvordan statusen til sakkyndige og barnevernsansatte påvirker beslutningsprosesser. Sakkyndige psykologer har ofte høyere status og deres vurderinger får ofte mer vekt enn barnevernsansattes vurderinger i rettsapparatet. Dette er en sentral del av rettssikkerheten til familien, at en nøytral fagperson utenfor barneverntjenesten har vurdert deres situasjon.

Bruk av sakkyndige bidrar til mer tverrfaglig arbeid

En viktig innsikt fra studien er at bruk av sakkyndige kan bidra til mer tverrfaglig samarbeid i barnevernsvurderinger. Fordelene barnevernsansatte ser ved å bruke sakkyndige er blant annet muligheten til å få nye perspektiver på en sak, diskutere løsninger med en annen fagperson, og få tilgang til kompetanse som de kanskje ikke har selv. Dette kan bidra til bedre beslutninger som er til barnets beste.

En annen innsikt fra avhandlingen handler om at potensielle uheldige bindinger mellom sakkyndige og barneverntjenesten kan bidra til å svekke tilliten til sakkyndige blant befolkningen. Et mulig forslag er å la barneverntjenestens behov for et nytt blikk på saken og spesialisert kunnskap bli dekket av en annen funksjon enn sakkyndige. Da kan kun barnevern- og helsenemnda og retten beholde muligheten til å engasjere en sakkyndig og den sakkyndiges funksjon for en uavhengig vurdering av familien kan opprettholdes.  

Personalia

Rakel Aasheim Greve (f. 1976) er utdannet barnevernspedagog og har en mastergrad i barnevern fra Universitet i Bergen. Doktorgradsarbeidet hennes er gjennomført ved Institutt for velferd og deltaking, Høgskulen på Vestlandet.

Greve har vært stipendiat ved ph.d.-programmet Helse, funksjon og deltakelse ved Fakultet for helse- og sosialvitskap, Høgskulen på Vestlandet. Hovedveileder er førsteamanuensis Tone Jørgensen og medveiledere er forsker Øivin Christiansen ved NORCE, professor Hanne Cecilie Braarud og universitetslektor Birgitta Persdotter ved Karlstad Universitet.

Bedømmelseskomité

Dosent Gunilla Avby, Stockholm universitet, Sverige (Førsteopponent)

Professor Ingunn Tollisen Ellingsen, Universitetet i Stavanger (Andreopponent)

Førsteamanuensis Øyvind Tefre, Høgskulen på Vestlandet (Komitéleder)

Disputasleder

Instituttleder Svanaug Fjær, HVL

Lenke til strømming av prøveforelesning og disputas (Zoom-webinar):

https://hvl.zoom.us/j/66990432297?pwd=igIYJZq232b35HDVatXP4rL1DbbqSI.1

Veiledere

• Førsteamanuensis Tone Jørgensen (hovedveileder)
• Professor Hanne Cecilie Braarud (medveileder)
• Forsker ph.d. Øivin Christiansen, NORCE (medveileder)
• Universitetslektor Birgitta Persdotter, Karlstads universitet, Sverige (medveileder)