Observasjon som sanseleg ferdigheit

Ei grunnleggjande ferdigheit for læring om naturen og naturfenomen er observasjon. Observasjon blir ofte forveksla med å setje merkelappar på det ein ser rundt seg. Men det er mykje meir enn det!

I ein observasjon brukar observatøren alle sansane aktivt. Barnet kan sjå, høyre, lukte, føle og smake objektet/fenomenet det er snakk om. Barnet treng rettleiing når det utviklar observasjonsferdigheiter, slik at det kan gå frå kvardagsobservasjonar til meir naturvitskaplege observasjonar.  

Eberbach og Crowley (2009) nemner fire kjerneferdigheiter ved observasjon: å leggje merke til ting, å forvente, å lagre observasjonane og å oppfatte på ein produktiv måte. I denne videoen forklarer vi korleis du kan kjenne att desse ferdigheitene og bruke kunnskapen om korleis barn observerer i dialogen med dei om naturvitskaplege emne: 

Korleis observerer barn?

Ser du ikkje videoen? Du må tillate marknadsføringscookiar for å spele av videoen. Endre cookieinnstillingar her

 

Innanfor alle desse ferdigheitene kan barn forbetre observasjonsferdigheitene sine slik at dei går frå nybegynnar til ekspert. Deling av opplevinga og det å snakke om observasjonane vil bidra til denne utviklinga, og det vil forbetre henne. Barn legg merke til verda rundt seg – til dømes ein fugl. Som nybegynnarar legg dei merke til at fuglar skil seg ut frå andre organismar. For å bli meir naturvitskaplege i observasjonane må dei leggje merke til kva for trekk (til dømes nebb, bein og farge) som er relevante, korleis desse trekka er knytte til levemåten til ein bestemt art (til dømes mat og habitat) eller korleis ein kan dele fuglane inn i ulike grupper.  

I starten vil barna ha svært generelle forventningar til observasjonane sine, og for å observere meir naturvitskapleg må forventningane vere meir eksplisitte. Måten lagringa av observasjonane skjer på vil utvikle seg frå inga lagring til at ein hugsar nokre fakta, og til at ein lagrar observasjonane på meir systematisk vis og kan samanlikne ulike typar data. 

Utvikling av produktive oppfatningar tek tid, og det begynner med at ein er interessert i augeblinken. For å dyrke slike observasjonar kan vi ta med barna på museum, på ein tur i skogen, vi kan lese ei bok, eller vi kan snakke om ein observasjon på ein medviten måte. 

Alt begynner med at ein legg merke til noko! Bruk av korleis- og kvifor-spørsmål kan vere ein nyttig måte å få barn til å observere meir naturvitskapleg på.