Ny metode for å redusere lakselus ved hjelp av kitinolytiske enzymer: Verifiseringsforsøk

Prosjektsamandrag

​Det er utviklet en ny metode for å redusere antallet lakselus. Metoden bygger på bruk av kitinolytiske enzymer som vil angripe kitin i skallet hos lakselus, og dette er patentert i Norge og Storbritannia (NO20160259A, GB1602762.5A). Fra før er lite kjent om skallet hos lakselus, men man bruker i dag kitinsyntesehemmere som Diflubenzuron og Teflubenzuron som behandlingsmiddel. Disse virker ved å hemme kitinsyntesen, og organismer med skall av kitin er derfor sensitive ved skallskifte. Dette betyr at kitinsyntesehemmere ikke er virksomme mot voksne lus. Det er allerede gjennomført forsøk som viser at lakselus frigjør N-acetylglukosamin (GlcNAc, byggestein i kitin) når man tilsetter kitinolytiske enzymer. Dette viser at lakselus inneholder kitin i skallet eller i andre essensielle strukturer.

Kitinolytiske enzymer er naturlig tilstede i marine miljøer, og som andre proteiner vil de brytes ned relativt raskt i naturen, til forskjell fra f.eks. kitinsyntesehemmere. En annen forskjell, er at kitinolytiske enzymer virker mot alle stadier av lakselus som har skall, altså også de voksne stadiene hos lakselus. Siden enzymene angriper endeproduktet (det ferdig utviklede skallet), virker det mindre sannsynlig at lakselus utvikler resistens fordi det ikke finnes feedback-mekanismer.

Når det gjelder laks, så inneholder de ikke kitin. Kitinolytiske enzymer vil derfor ikke påvirke laksen, noe som innebærer at behandling vil være skånsom for fisken. Den mest aktuelle behandlingen er via badebehandling direkte i merd, slik at fiskevelferden ivaretas med lite eller ingen håndtering av fisken. Metoden vil heller ikke kreve flytting av utstyr mellom lokaliteter. Selv om enzymene brytes ned raskt i naturen, vil det også være mulig å forhindre utslipp ved å samle opp enzymene. Dette kan gjøres ved f.eks. å tilsette rekeskall som binder fast enzymene (siden rekeskall består av kitin).